Det er mer enn tre år etter Storbritannias uttreden (Brexit) fra EU, og mange britiske statsborgere er fortsatt forvirret over hvorfor splittelsen skjedde og om det var et gunstig trekk eller ikke. Folkeavstemningen om å forbli medlem eller forlate EU ble holdt i juni 2016, og det var en nær oppfordring da 51,9 % stemte for å forlate EU, med 48,1 % som ønsket å beholde EU-medlemskapet.
I mars 2017 varslet Storbritannias statsminister Theresa May offisielt EU-kommisjonen om Storbritannias utmelding, og Brexit-forhandlingene ble innledet med sikte på å gjøre prosessen så smidig som mulig. Den foreslåtte utmeldelsesdatoen var slutten av mars 2019, men denne ble utsatt på grunn av det britiske parlamentsvalget i juni 2017. Den ustabile situasjonen i den britiske regjeringen forsinket implementeringen av artikkel 50, EUs retningslinjer som gjelder for land som ønsker å trekke seg frivillig fra EU-medlemskapet.
EU-medlemskap Misnøye
Storbritannia ble medlem av EU (den gang kalt De europeiske fellesskap eller EF) i 1973, og selv om medlemskapet hadde store økonomiske fordeler, var ikke alle briter like fornøyde med situasjonen. Særlig England verdsatte sin status som suveren stat og så på medlemskap i EU som å gi fra seg makt og myndighet til et fremmed organ.
Allerede fra starten av var britene uvillige til å bytte valutaenhet fra pund til euro, og de valgte derfor å reservere seg mot denne medlemsklausulen. Ved å beholde sin egen valuta fikk Storbritannia en viss grad av økonomisk suverenitet, men det var fortsatt en rekke euroskeptikere som ikke ønsket noe annet enn å forlate EU så snart som mulig.
En folkeavstemning i 1975 om hvorvidt Storbritannia skulle forbli i EU eller ikke ble støttet av litt over 67 % av velgerne. Men det faktum at nesten en tredjedel av velgerne var imot medlemskap, skapte allerede bekymring både i den britiske regjeringen og i EUs hovedkvarter.
Kanskje på grunn av bekymring over den økende anti-EU-stemningen over hele Storbritannia, ble det ikke holdt flere folkeavstemninger de neste førti årene før press fra euroskeptiske konservative partimedlemmer, så vel som fra UKIP (UK Independence Party), tvang statsminister David Cameron til å garantere en offentlig folkeavstemning om EU-medlemskap dersom hans konservative parti skulle bli gjenvalgt.
Til manges overraskelse vant Cameron og de konservative parlamentsvalget i 2015 (om enn med svært liten margin), og folkeavstemningen om EU ble berammet til juni året etter. Storbritannias potensielle utmelding av EU ble raskt døpt Brexit, og i månedene før valgdagen fulgte en periode med heftig kampanjevirksomhet fra ja- og nei-siden.
Helt til det siste var utfallet av brexit-avstemningen uavklart, og begge leire uttrykte tillit til at deres side ville vinne. Det store flertallet av de engelske innbyggerne var for å forlate EU, men (kanskje på grunn av hovedstadens mangfold) stemte London-området for å beholde EU-medlemskapet. Wales stemte også nei, men Skottland og Nord-Irland var klare tilhengere av å forbli i EU-familien.
Avstemningen var tett, men et knapt flertall gjennomførte dagen. Statsminister Cameron gikk av, og Storbritannia var på vei ut av EU. Neste skritt var å oppfylle vilkårene i artikkel 50, noe som ville innebære fire lange år med forhandlinger.
Argumenter for Brexit
Brexit-folkeavstemningen skulle vise anti-EU-fraksjonene i det konservative partiet og andre steder at Storbritannias velgere var bestemt for å forbli i EU. Unnfanget av datidens statsminister, David Cameron, var det ventet en rungende bekreftelse på EU-medlemskap. Dette viste seg imidlertid ikke å være tilfelle, ettersom Cameron hadde feilvurdert den folkelige støtten for å bryte med EU.
Anti-EU-stemningen hadde bygget seg opp over hele Storbritannia i flere tiår, og Brexit-avstemningen ga endelig de misfornøyde medlemmene av offentligheten muligheten til å uttrykke sin misnøye. De som gikk inn for Brexit listet opp en rekke faktorer for å melde seg ut av EU-medlemskap, og blant de viktigste var økonomiske spørsmål, økende innvandring og politikk.
Økonomiske spørsmål
Selv om en rekke Brexit-forkjempere (kalt Brexiteers) betraktet EU som økonomisk fordelaktig for Storbritannia, betraktet flertallet EU-reguleringer som restriktive og en pålegg om markedsfrihet. Ledende brexiteers som UKIP-leder Nigel Farage mente at å forlate EU ville tillate Storbritannia å åpne frihandelsforhandlinger med ikke-EU-land som USA.
Disse nye handelsavtalene vil være til Storbritannias fordel og bidra til en sårt tiltrengt økonomisk oppgang etter den britiske finanskrisen i 2008 og en lignende krise i hele EU året etter.
Som medlem av EU var Storbritannias økonomi tett knyttet til EUs økonomi, og hvis Europa slet, hadde det en negativ effekt på Storbritannia. I Storbritannia skapte innstrammingsreformene i 2010 også misnøye blant befolkningen, som opplevde betydelige kutt i offentlige tjenester og velferdsytelser.
Økende innvandring
Allerede før Storbritannia ble med i EU hadde temaet immigrasjon vært en omstridt sak. Etter andre verdenskrig opplevde Storbritannia en betydelig økning i antallet innvandrere som ankom, og mange briter var bekymret for det stadig økende antallet.
Statistikk viser at 201 000 EU-borgere migrerte til Storbritannia i 2013, og dette tallet økte til 268 000 året etter. Disse EU-borgerne hadde lovlig rett til å flytte til Storbritannia, akkurat som britiske statsborgere hadde frihet til å oppholde seg og arbeide i alle de andre EU-medlemslandene. Dette faktum ble imidlertid ikke de som anså tallene som alt for høye.
I 2015 ankom rundt 170 000 migranter til Storbritannia fra andre EU-medlemsland, mens ytterligere 190 000 innvandrere kom fra land utenfor EU.
En liten meningsmåling med 12 000 velgere på folkeavstemningsdagen avslørte at rundt en tredjedel av Brexit-tilhengerne stemte for å forlate EU på grunn av bekymringer over grensesikkerhet og mente at strømmen av innvandrere best kunne kontrolleres hvis Storbritannia hadde ansvaret av sine egne grenser.
Data levert av University of Oxford registrerte også at reduksjon av immigrasjon og styrking av grensekontrollen var den viktigste årsaken til et JA-stemme for omtrent 56 % av pro-Brexit-velgerne.
I en artikkel om Brexit bemerket den britiske ukentlige publikasjonen «The Economist» at områder i Storbritannia som registrerte betydelige økninger i migranttall, var mye mer sannsynlig å stemme for å forlate EU for nesten 94 % av de menneskene som hadde til hensikt å stemme.
En annen faktor i den økende støtten til Brexit var tiltredelsen av flere østeuropeiske land til EU. Dette var hovedsakelig fattige land med relativt lav levestandard, og innbyggerne fra disse landene var raske til å flytte til Storbritannia for å få et bedre liv. Det store antallet østeuropeere som ankom, bidro til å øke bekymringen for innvandringsnivået, og mange briter sluttet opp om UKIP og stilte seg bak partiets leder, Nigel Farage.
Politikk og politikk
I 2017 beskrev tidligere USAs president Trump Tysklands beslutning om å ta inn over en million ulovlige innvandrere som en » katastrofal feil «, og dette synet ble støttet av UKIP. Strømmen av illegale immigranter var ikke begrenset til Tyskland da de nyankomne raskt spredte seg over Europa med Storbritannia som det foretrukne reisemålet for mange.
Som en del av EU var det liten eller ingen kontroll over hvem som kom inn i Storbritannia fra et annet EU-medlemsland, og antallet migranter (lovlige og ulovlige) som ankom britisk territorium vokste raskt. Storbritannia, som medlem av EU, var underlagt europeiske lover og regler og kunne ikke nekte de ankommende migrantene adgang.
De som ønsket å bli værende i EU, var raske til å stemple brexit-tilhengerne som rasister, men selv om dette kanskje var sant for noen, handlet det for det store flertallet om nasjonal sikkerhet og om å sette britene først.
Å forlate EU ville bety at Storbritannia ikke lenger måtte følge EUs regler og kunne implementere sin egen politikk angående innvandrere og immigrasjon.
Britisk suverenitet
Britene er en stolt rase og ikke opptatt av å ta ordre fra utlendinger. Å være underlagt EUs regler og lover fra byråkrater i Brussel var uakseptabelt for mange britiske borgere fra begynnelsen, og denne harmen vokste bare med tiden.
For disse britiske statsborgerne signaliserte Brexit slutten på europeisk kontroll over britiske anliggender og en retur til dagene med britisk suverenitet. Å ta kontroll over de britiske grensene har allerede begynt med den britiske regjeringens innføring av UK Nationality and Borders Act i 2022 og den planlagte innføringen av UK ETA (Electronic Travel Authorisation) sent i 2023.